Fra jeg var liten av var jeg en usikker gutt med mye følelser og til tide har dette vært et problem. Men etter hvert tok jeg til meg andre sider, slik at usikkerheten og følelsene ikke ble vist. Men om dette var smart eller ikke vet jeg ikke. Ut ifra hva jeg har opplevd i det siste så tviler jeg på at det jeg gjord som ung var smart. Men lite jeg får gjort med dette nå.

Men i dag er jeg også veldig glad for at jeg har humor i livet mitt. Dette har gjort at jeg lettere har greid å takle diagnosene jeg har fått, og er usikker på hvordan jeg ville taklet dette uten humor.

Jeg har et hjerte som er alt for stort. Det vil si ikke fysisk, men jeg var en usikker og følsom gutt som var redd for å bli avvist. Så istedenfor å si ting man følte, holdt jeg dette inni meg. For det var jo bedre å ha en venninne enn ikke venninne i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men følelsene har også sine svake sider, for jeg begynner lett å gråte. Jeg kan sitte og gråte til barne-tv jeg og på grunn av at jeg er en litt for følsom person. Har jeg i mange år spilt en annen person enn den jeg egentlig er. Tror ikke det nå vil være så lett og bli den personen jeg egentlig var.

Dette fikk sitt første problem første dag på barneskolen. Der var det noen jenter som mobbet og ertet min storesøster. Så det lillebror da gjorde var at jeg prøvde å ta henne i forsvar. Men jentene hørte ikke på en sint liten fyr. Så da tok den sinte lille fyren i bruk andre midler. Jeg plukket opp en stein som jeg kastet av full kraft mot hodet til den jenta som ledet an i ertingen og mobbingen. Og ja jeg traff så det sang, blodet sprutet og stille ble hun. Men rektor hørte ikke på meg, så jeg ble problemet og fikk med meg melding hjem i fra skolen første skoledag. Dette tror jeg det er ingen som slår. Men jentene som ertet og mobbet slapp unna og det var jo ikke riktig.

Da min lillebror begynte på skolen noen år etter meg, ble også han ertet og mobbet på skolen. Dette på grunn av at han hadde krøller. De andre guttene som ertet og mobbet var bare misunnelige. Men jeg og min bror inn gikk en avtale. Han tok seg av de som gikk i fra første til tredje klasse, mens jeg skulle ta meg av de som gikk i fra fjerde til sjette klasse. De som ertet og mobbet sluttet som regel etter at vi hadde tatt igjen en gang. Men det er jo dumt at man må ta igjen og at skolene ikke gjorde noe med de som ertet og mobbet.

Jeg var fortsatt den usikre og følsomme gutten, men nå på grunn av min størrelse tok jeg igjen fysisk mot de som ikke var snille mot mine venner og familie. Men noen ganger mobbet jeg tilbake også. Noe jeg angrer på i dag. Men jeg hadde også begynt å bruke humor for å skjule disse sidene.

Men dette var jo på åtti tallet, så mulig at skolene er blitt bedre til å takle dette problemet i dag. Og håper det, for ingen fortjener å bli ertet og mobbet på skolen.

Men litt av problemet er at jeg ikke har turte å vise følelser ovenfor det motsatte skjønn. Og grunnen til dette er at jeg har vært redd for å bli avvist. For det kunne jo tenke at den andre ikke følte det samme som meg. Så derfor er jeg fortsatt singel som 42 åring.

Jeg begynte tidlig å bruke humor for å vise en annen side, så jeg følte ofte at jeg ble klovnen i klassen på skolen. Dette skyldes flere ting, men en av dem var at jeg slett stort på skolen. Nesten ingen av lærerne jeg har hatt, så at jeg slett og de tok ikke tak i problemene. Først på ungdomsskolen begynte jeg å få hjelp.

En av lærerne mente at jeg mulig hadde problem synet. Noe mamma og pappa hadde fått undersøkt hos utallige øyeleger opp i gjennom årene som var gått, uten at de fant noe galt med mitt syn. Men denne gangen ble jeg sendt til en professor på universitetet i Oslo, som forsket på synet. Dette ble en åpenbaring for meg. Endelig så jeg hele sider i bøker og migrenen som jeg hadde slitt med siden jeg var liten. Ble mer og mer borte etter hvert som synet mitt ble justert. Jeg hadde øye muskulatur som en 60 åring og var kun 14 år. Hadde skjeling og skjeve hornhinner, samt var langsynt. Så løsningen ble briller med mye prismer for å styrke å prøve å styrke opp muskulaturen.

Å få briller hjalp meg stort, men jeg måtte bytte brilleglass flere ganger i året for å opprettholde det gode synet. Samt at jeg gikk og trente opp øye muskulaturen. Men synet var ikke det eneste problemet jeg hadde.

Da jeg måtte bytte skolekrets da jeg skulle begynne på videregående skole, fikk jeg på nytt nye lærere. En av lærerne jeg da fikk, mente at jeg også hadde dysleksi. Dette utfra alle skrivefeilene jeg hadde. Så da ble jeg undersøkt for dette også. Og ja jeg hadde dysleksi også. Men litt rart er det at jeg da hadde gått nesten 10 år på skolen og ingen av de andre lærerne hadde tatt tak i dette problemet.

Men jeg levde livet som klovn videre jeg, for nå var det jo det jeg var blitt. Men om alle syntes jeg var en klovn vet jeg ikke, men det er noe jeg følte meg som. Og jeg har fortsatt å bruke humor frem til den dag i dag. Men nå er humoren nesten blitt meg.

På ungdomsskolen hadde jeg en søt jente i klassen, men jeg var redd for å si dette til henne. Men jeg fant en løsning på dette også jeg. Løsningen på dette brukte jeg også på videregående skole også. Løsningen min ble at jeg ga julegaver til henne og hennes to beste venninner. Da kunne ingen si noe på dette, og om hun fikk med seg hva jeg følte for henne vet jeg ikke.

På videregående gjentok jeg dette med suksess. Men denne gangen var det kun to som fikk gaver, og denne gangen fikk de bursdagsgaver også. Men som på ungdomsskolen er jeg usikker på om hun jeg syntes var søtt fikk dette med seg.

Men første gang jeg syntes noen var mer en søtt var sommeren 1994. Jeg var da i England og London under fotball VM. Grunnen til at jeg var i London, var at jeg vant en helg i London fordi jeg solgte mange pins til støtte for Foreningen for hjertesyke barn under russetiden. Her traff jeg en veldig hyggelig jente i fra Bodø og vi gikk sammen hele tiden vi var i London. Og etterpå fortsatte vi å holde kontakten i flere år. Det gikk mest i brev, men vi møttes også et par ganger. Men problemet var at hun hadde en kjæreste som hun slet med. Jeg prøvde å støtte og hjelpe henne på veien videre. Denne gangen stoppet det opp da hun plutselig ble gravid med kjæresten hun slet med. Så da kunne jeg ikke si hva jeg følte for henne.

Så fra 1997 har jeg aldri følt at noen av de jeg har møtt på min vei var noe å satse på. Men jeg har fått noen gode venninner på veien. Jeg har jobbet med å være litt mindre klovn og litt mere meg, men har fortsatt en vei å gå før jeg er bare meg.

Men i fjord sommer sa det bare pang for meg, noe jeg ikke var forbrett på. Jeg ble helt satt ut av en utrolig vakker kvinne. Noen av mine venner som var med på turen, så hva som skjedde med meg og de sa jeg var solgt med en gang.

Når vi var alene, hadde vi de beste stundene og de beste samtalene. Vi fortalte hverandre våre innerste hemmeligheter og ja jeg fikk veldig fort følelser for deg, noe jeg også denne gangen turte å fortelle. For følte at det var noe der i fra din side også. Men som vi snakket om, så var du ikke klar for noe nytt forhold enda. Noe jeg respektert, så derfor ble vi enige om at vi skulle være gode venner. Vi skulle støtte og hjelpe hverandre på veien videre.

Under en av samtalene vi hadde etter at vi kom hjem fortalte jeg deg at jeg jobbet med å bli mer meg og mindre klovn. Du sa at du likte meg slik jeg var og at jeg ikke måtte forandre meg. Så tusen takk for at du liker meg slik jeg er. Så håper at vi fortsatt kan støtte og hjelpe hverandre til en bedre hverdag slik vi ble enige om. For et liv uten deg som støttespiller er ikke noe liv vert å leve.

#mittlivemedas #bekhterev #dysleksi #klovn #erting #mobbing #følelser #blogg #norge #oslo #venner #vennskap #håp #2017